Det er kjipt å måtte jobbe for å opprettholde funksjon. Det som vanlige, friske mennesker tar som en selvfølge. Kunne stå på ett bein når man kler på seg. Å stå ved kjøkkenbenken uten å måtte holde seg fast. Gå rett frem uten å konsentrere seg. Det er lenge siden jeg var der. Hvert skritt jeg tar er med bevissheten om at jeg kan falle. Det er til å bli skikkelig motløs av.

Jeg er så heldig at armene mine funker. Det er fordi inflammasjonen i ryggmargen min ligger to millimeter lavere enn det punktet som tar armfunksjon. Bare flaks. Men det bruker jeg for alt det er verdt!

Jeg var på min første tur med spesialsykkelen. Liggesykkelen. Trehjulssykkelen. Trike. Hase Kettwiesel EVO. Kjært barn har mange navn. Mens jeg ventet på klar bane ved en fotgjengerovergang møtte jeg blikkene til tre unger i ti-års alderen på andre siden. De ble mer og mer storøyde, og da jeg kjørte forbi dem hørte jeg

«Hva var det for slags?»

I løpet av dette første korona-året, så har det blitt en helt enorm tilgang på gode treningsvideoer på nett. Utfordringer for mange av oss er at det blir for vanskelig. Det forutsetter en basis styrke og funksjon i nervesystemet. Det forutsetter at du har balansen i orden. Den forutsetter at beina dine funker sånn helt grunnleggende.

Det nytter ikke å flyte på suksessen! I filmen viser jeg hva jeg klarer nå i forhold til i fjor. Jeg vil gjøre en ekstra innsats på styrketrening i mai for å se om jeg kan komme tilbake til fjorårets nivå. Blir du med?