nytten av en spesialsykkel
Ja, sykkelen vekker oppmerksomhet
Jeg var på min første tur med spesialsykkelen. Liggesykkelen. Trehjulssykkelen. Trike. Hase Kettwiesel EVO. Kjært barn har mange navn. Mens jeg ventet på klar bane ved en fotgjengerovergang møtte jeg blikkene til tre unger i ti-års alderen på andre siden. De ble mer og mer storøyde, og da jeg kjørte forbi dem hørte jeg
«Hva var det for slags?»
Det er bare hyggelig å få lange blikk og kommentarer – jeg oppfatter alt som positivt. Jeg innbiller meg at alle ser at dette er en mulighet for å komme seg ut – også for oss som ikke kan bruke vanlig sykkel.
For jeg hadde virkelig ikke trodd at jeg skulle sykle igjen. Historikken min på sykkel de siste årene har nemlig ikke vært noen gladhistorie. Det har handlet om ydmykende opplevelser, nedturer og resignasjon.
Gradvis erkjennelse
Da jeg kom fra Karolinska i 2012, så kjøpte mannen min ny sykkel til meg – en superlett hybrid som var helt fantastisk. Ingenting i veien med sykkelen, men det blir jo etterhvert vanskelig å sykle når foten sklir av pedalen etter et kvarters tur. Så da kjøpte vi sykkelsko – skikkelig proft, feste foten til pedalen – syklingen gikk kjempefint. En liten hick-up: Det er faktisk greit å ha litt presisjonskontroll når du skal kjippe foten løs fra pedalen, da.
Så da ble det el-sykkel
Mer hjelp, mindre sliten – da bør jo føttene funke, eller? Sykkelen var kjempefin, og selve syklingen var ikke noe problem. Balansen, derimot, å kunne fungere i trafikken, stoppe uten å velte, få nok fart når man kommer igang så man ikke ramler før sykkelen er i fart…..
På den aller første turen, som mannen min hadde planlagt i et område uten bider, med snille sykkeltraseer….. Der sto det en bil ulovlig perkert. I forsøket på å manøvrere meg rundt den falt jeg, og sykkelen med meg.
El-sykkelen ble solgt, og jeg ga opp tanken på å sykle
Nedturen var lang, og det samme er modningsprosessen for å akseptere hjelpemidler. Jeg var veldig skeptisk til «liggsykkel» – redd for å bli usynlig i trafikken, redd for å miste oversikten, og hadde avfunnet meg med at sykling ikke var for meg. Inntil jeg var på Beitostølen og fikk prøve forskjellige typer spesialsykler. Så mange typer, så mye tilpasning som er mulig å få til! Frihetsfølelsen og rekkevidden var helt suveren. For ikke å snakke om muligheten til å ta seg ut, bli ordentlig sliten, få melkesyre i låra over lang tid – og likevel holde koken – og balansen 🙂 Helt fantastisk.