Fra det øyeblikket du tror eller vet at du har MS, så ligger rullestolspøkelset i bakhodet.  «Hva som enn skjer, så må jeg unngå å havne i rullestol».

Mitt første møte med MS var i 1986.  Det tok mange år før jeg fikk diagnosen, og i mellomtiden så jeg jo folk som satt i rullestol,  som hadde MS,  og det festet seg i bakhodet. «Det er sånn det kommer til å bli».

I 2012 var jeg nummer 2 i Norge til å gjennomføre stamcelletransplantasjon i utlandet, og jeg var jo helt sikker på at jeg kom til å bli frisk. Det skal man jo bli.

Siden 2016 har jeg måttet innse at jeg er over i progressiv fase. De gamle skadene blir verre. Jeg har ikke fått noen nye skader,  heldigvis,  så det er kanskje effekten av HSCT. Men jeg har vesentlig dårligere balanse,  og beina mine fungerer aldeles ikke sånn som de skal.

Jeg kjempet imot alt jeg hadde. Jeg nekta å ta inn over meg at jeg blir dårligere. Jeg skulle aldeles aldri noensinne slutte i jobben min, gå med stokk, og jeg skulle ihvertfall aldri bruke rullestol.

Men det begynte å bli veldig slitsomt, da.

Å akseptere å bruke rullestol har gitt meg en enorm frihet og rekkevidde.

Jeg kunne aldri reist på denne ferien uten rullestol.