LIGGESYKKEL ER FANTASTISK

Har du vært skeptisk til trehjuling?

Jeg skulle absolutt ikke ha det. Jeg ville være i stand til å sykle på en vanlig to-hjuling. Jeg ville ikke ligge lavt i trafikken, jeg var redd for å miste oversikten. Men rullestolen gir meg jo bare rekkevidde til en viss grad. Rehab-oppholdet på Beitostølen lot meg prøve mange forskjellige sykler – og jeg fant den som ga meg frihet, fart og oversikt.

Takk til alle politikere som har vært med på å vedta økte rammer for AKT 26, som er kategorien som NAV bruker for å bevilge en slik sykkel. Det er selvfølgelig lurt å søke tidlig på året, for nå i august er potten tom for 2021. Men økningen i år og i fjor har gitt så mange flere muligheten til å få en slik mulighet 🙂

tryggheten er helt suveren

Friheten med å sykle, den får du jo uansett sykkeltype. Tryggheten derimot, den forsvinner gradvis med redusert balanse. Det er ganske pyton å sykle på en tohjuling og håpe at du bare får grønne lys, at ingen svinger inn foran deg slik at du må stoppe. For å stoppe på en tohjuling – det forutsetter at du har styrke og balanse nok til å holde sykkelen oppe – og til å få fart igjen før den velter. Så begynner du å unngå trafikkerte veier, du unngår kryss uten gangfelt, og du sykler bare trygge, kjente ruter. Det går fint – en stund.

Så er det plutselig en tulling som har parkert bilen sin på et friområde, som blokkerer stien – slik at du velter. I tillegg til skrubbsåret på kneet er det usynlige skrubbsåret i selvfølelsen din. Så mister du lysten på å sykle, og unngår å se sykkelen der den står og støver ned.

Med liggesykkelen så kan jeg stoppe uansett, håndtere enhver trafikal situasjon uten bekymring. Tilogmed sykle med en hånd på styret, og filme samtidig 🙂

FRIHETEN det gir

Rekkevidden, den lange turen, skogsstien og fuglekvitteret – det var noe som hørte til i fortiden. Som bevegelseshemmet, så hadde jeg lagt det bak meg. Hadde vel strengt tatt aldri vært så glad i å sykle heller, når jeg tenker meg om. Ubehagelig sittestilling sog ga ryggvondt på turer i gamle dager.

Liggesykkelen, derimot! Den har jo et helt alminnelig sete og god sitteposisjon!

Jeg kommer langt avgårde. Jeg får lys, luft, naturopplevelser, fart, hygge…….

Men er det verdt pengene – for NAV?

Denne sykkelen er ikke min, den er NAV sin. Jeg får låne den – mot å ta godt vare på den, lagre den under tak, låse den og i det hele tatt – behandle den som det dyre hjelpemiddelet den er. Skulle bare mangle.

Men når så mange har fått innvilget sykkel, så har jo NAV brukt mange millioner på det. Er det virkelig verdt det for samfunnet?

Oh yes!

Stikkord er hjernehelse. Hjernerådet har akkurat publisert et studie som viser hvor bra den liten gåtur i friluft er. Gåtur… eller som det viser seg, tur. For oss som ikke kan gå skikkelig, så er stikkordet for hjernehelse: Være utendørs!

Så kan vi jo se litt på dette med re-habilitering. Grovt forsømt i Norge idag, undervurdert som langsiktig helseforebygging. Spe på med litt comorbiditet, som er ytterst relevant for oss med progressiv MS, så blir sykkelen enda viktigere. Eller bruk av sykkelen, for å være mer spesifikk. Bevegelse, forhøyet hjertefrekvens, kardiotrening – superviktig for å forebygge depresjon, helseskadelig overvekt, høyt blodtrykk og diabetes 2. Alt er økende problemer for oss som blir eldre med MS. Noen millioner på verdensbasis, noen tusener i Norge.

Og det som jeg har mest tro på akkurat nå, og som får meg ut selv om jeg egentlig ikke orker: Vi med MS har eldre hjerne enn folk flest, vi har økt hjernesvinn, flere celler som visner for hvert år som går. Det som kan bremse dette er nevroplastisiset – at vi hjelper hjernen å fortsette å være smidig, og dermed lage nye koblinger. Og når skjer det? Jo, når vi blir anpustne.

Med liggesykkelen på maks batteristøtte kommer jeg meg opp bakker som er tunge å GÅ for friske folk. Puls, økt hjertefrekvens, økt plastisiter. Vinn vinn for alle parter, også samfunnet. Kanskje en annen budsjettpost, men jo friskere vi holder oss, jo bedre for alle!