Hånden min eksploderte i smerte
Jeg hadde så ekstreme nervesmerter den sommeren. Det kom kastet over meg – helt uforutsigbart. Ok, ikke helt. Vi hadde hatt en flott helg sammen med mange folk – både gode venner og folk vi ikke kjente.
Alt måtte planlegges nøye, vi måtte sørge for at vi fikk et rom som var tilgjengelig, vi måtte reise i god tid…. masse ekstra «greier» på grunn av meg. Og så skulle jeg for første gang ha med meg rullestolen på tur. Skulle jeg i tillegg være hun som ikke tålte kjøtt, som ikke skulle spise brød, eller kaker, eller helst ikke drikke noe vin….. Jeg hadde så inderlig lyst til å bare være helt normal – bare en eneste helg!
Så det ble rullestol. Og treretter. Og vin. Og vafler. Og kaker. Masse snop. Alt jeg hadde lyst på, egentlig. Og det straffet seg noe så inderlig!
Dette var et gammelt atakk som slo ned som et lyn. Eksplosjon. Du vet, den typen smerte som gjør at du ikke kan forstå at det ikke synes utenpå. At hånden ser helt normalt ut. Ingen barberblader, kniver eller blod. Selv om du kjenner det.
Atakket hadde jeg for 10 år siden, med der hadde monsteret ligget helt i ro. Til nå. Nå kom det tilbake, ufattelig mye sterkere, flere ganger i timen. Det var så vondt at jeg slapp alt jeg hadde, ikke turte å kjøre bil, jeg hang over møblene og skreik.
Jeg jobbet intenst mentalt
Konsekvent og tidkrevende. Hver eneste gang smerte slo til. Mange minutter hver gang. Det tok nesten all tid. Men jeg klarte det. Litt forundret, det ville nok ha gått over av seg selv. Kan virkelig teknikkene være så effektive?
Det gikk flere måneder uten at monsteret glefset. Neste gang var etter en ny helg med utskeielser. Det ble vanskeligere å både ignorere sammenhengen, og enda vanskeligere å håndtere smerten denne gangen. Det endte med innleggelse, fordi jeg trodde det var et nytt atakk.
Innleggelseshistorier er bare kjedelige, men det var ikke ne nytt atakk. Og som nevrologen sa :»Det ville vært en veldig uheldig utvikling så mange år etter HSCT». Så jeg dro derfra, lettet og like full av smerter. Med løfte om at det finnes medisiner hvis jeg ville ha dem.
Men jeg vil ikke. Livredd for bivirkninger og senskader. Så jeg jobbet enda mer med de mentale teknikkene. Monsteret har resignert, det bare klyper meg litt i hånda for å olde meg skjerpet.
Nå vet jeg hva jeg skal gjøre
Smertene ikke ut av løse lufta. Det kom som en klar straff for utskeielsene. Ikke hver gang jeg skeier ut, men hver gang det blir vondt er det sammenheng med hva jeg spiser: Sukker, hvetemel og alkohol. Det som hjelper er tilskudd av magnesium. Og konsekvent, mental styrketrening.